©2018 by Diginn

  • lmolden3

Beslutninger: Nåverdifella



«Hva er nåverdien? Når er vi cash flow positiv? Vis meg business caset!». Dette er utsagn jeg selv har brukt hundrevis av ganger i møte med nye ideer og prosjekter i bedrifter jeg har jobbet med og for. Det er helt naturlig for meg å ønske å se en risikojustert oppstilling av den forventede verdien av å gjøre en investering. For de som ikke er så vel bevandret i dette språket så handler nåverdiberegninger (link til intro til nåverdi) om å vise hvor lønnsomt et mulig investeringsprosjekt er dersom vi tar hensyn til tidspunktet pengene kommer inn på, og den totale risikoen i prosjektet. Dette har skapt en egen industri av investeringsbanker, konsulentselskaper og meglerhus, men også store interne avdelinger som regner på avkastning og risiko på alle tenkelige og utenkelige prosjekter en bedrift vurderer.


Og det er veldig fornuftig. Gjennom å tvinge seg selv til å vurdere både inntjening og risiko innenfor et veletablert økonomisk fagfelt (finans) så klarer man å frembringe et meget konsist beslutningsgrunnlag: Dersom nåverdien er positiv så bør vi igangsette prosjektet. Og det er en hel kunst (mer enn vitenskap) til akkurat dette med å verdsette prosjekter. Og dets vitenskapliggjøring av finansielle og strategiske beslutninger har vist seg å være veldig populært.


Problemet med metoden er imidlertid når prosjektets potensiale ikke er risikabelt, men usikkert. Dette følger Frank Knights klassiske distinksjon mellom risk and uncertainty. Knight fremholder at risiko er dagligdags og utfallene kan svinge innenfor et visst intervall og at vi på denne måten kan kvantifisere den. Når man vurderer å bygge en ny basestasjon som mobiloperatør, by fabrikk som industribedrift, ny butikk dersom man er Elkjøp, ja da er dette et utmerket verktøy fordi man snakker om risiko for prosjektet. Selv om utfallet kan svinge, er det ingen usikkerhet knyttet til slike prosjekter. Det er mulig å håndtere risiko.


Usikkerhet er på sin side, hevder Knight, umulig å tallfeste og kan ikke predikeres. Dermed er det også umulig å håndtere usikkerhet.


All den tid prosjekter har risiko, men ikke preges av Knights definisjon av usikkerhet, så gir det mening å bruke etablerte mål på risiko og dermed nåverdiberegninger, opsjonsprisingsmodeller og andre teknikker fra den kvantitative finansen. Men dersom prosjektenes utfall er usikre, lar de seg ikke predikere. Og dersom man prøver, så forveksler man usikkerhet med risiko og man lurer seg inn i en falsk følelse av prediksjon.


Det er dette jeg kaller nåverdifella. I møte med prosjekter med usikkerhet (typisk innovasjonsprosjekter eller produktutvikling langt utenfor en bedrifts kjernevirksomhet) kjører alt for mange bedrifter en standard verdivurdering av prosjektets potensiale. Dette arbeidet fører ofte til at prosjekter ikke blir i igangsatt, men det skaper også en falsk trygghet dersom man finner at prosjektets nåverdi er positiv. Man tror man har kontroll på utfallet, men har det ikke (selv om det finnes matematiske forsøk på å gjøre NPV robust mot stor grad av usikkerhet, men som ikke er direkte anvendbare i praksis og håndterer ikke reell Knightean uncertainty).


Dermed står nåverdimetoden i veien for mange bedrifters evne til å bevege seg langt nok ut i utforskende modus; ideene blir stoppet fordi man ikke klarer å tallfeste det som ikke kan tallfestes – nemlig usikkerhet. Og i en verden med stor endringstakt som i den digitale transformasjonen mange virksomheter nå står overfor, kan dette bli et stort feiltrinn.


I neste blogginnlegg skal vi utforske virksomheters interne kamp mellom utforsking og utnytting og samtidig hvor vanskelig det er å bevege seg langt unna kjernevirksomheten.

17 views