©2018 by Diginn

  • lmolden3

Lokalisme (en litt annerledes bokanmeldelse)


Jeg leste nylig en meget spennende bok. «The Third Pillar – How markets and the state left the community behind” beskriver tre søyler I et modern samfunn: Staten, Markedet og Lokalsamfunnet. Og det er en interessant analyse Chicago University professor Raghuram Raja bringer til torgs.


Gjennom de første nærmere 300 sidene loser Raja oss gjennom historien. Han forteller om livlige lokalsamfunn i Italia som la begrensninger på statens makt gjennom å øve innflytelse på sentrale styresmakter. Samtidig utviklet de sterke normer som gjorde urederlig markedsadferd vanskelig. Gjennom mange lignende eksempler verden over viser Raja oss hvordan lokalsamfunnet både er en sjekk på statens makt og markedets frilynthet, men også hvordan demokrati styrkes og innovasjon i markedet blir sterkere fordi sterkere lokalsamfunn betyr mer tillit, høyere kompetanse og mer deltakelse.



Men så, skal dere høre, vokste markedet seg for dominerende på bekostning av svakere stater og lokalsamfunn. Mot slutten av 1800 tallet hadde kapitalistiske monopolister som Cornelius Vanderbilt tilranet seg så mye makt, at staten selv hadde problemer med å kontrollere økonomisk aktivitet. Samtidig førte sentralisering av arbeidsstokken og stadig voksende industrialisering til at lokalsamfunn ble svakket. Dette kom altså da etter at Alexis de Tocqueville skrev det andre bindet av «Democracy in America», hvor han trakk frem det sivile samfunn som den beste garantisten mot despotisme og flertallstyranni. I Norge hadde vi dette i mye mindre grad, særlig fordi industrialiseringen nok kom i skyggen av selve nasjonsdannelsen. Og fordi staten hadde en meget aktivrolle i selve prosessen.

Så slo staten tilbake. Monopolister som Rockefeller og Carnegie ble i økende grad ansett som folkefienderog Teddy Roosevelt skyflet inn «the progressive era»hvor staten igjen tok kontroll og bidro til at markedet igjen fungerte som det var tenkt. Altså ikke slik det hadde blitt hvor noen få kontrollerte store mengder av industrien. «BOOM» sa Roosevelt og sprengte de store monopolene. Men atter igjen havnet lokalsamfunnet i bakleksa.

Og slik fortsatt historien. Markedet vant frem i «the roaring 20´s»som endte med et stort krasj og «the great depression»som gjorde at folk ropte på staten som tok grep gjennom «the New Deal»og, som jeg er veldig opptatt av, «the Glass-Stegal Act»(her blir jeg fristet til å skrive mye om dette, men jeg får spare det til senere). The New Deal løftet for alvor en av de viktigste oppgavene lokalsamfunn har hatt tidligere, opp til staten. Dette handlet om statens rolle som sikkerhetsnett, tilrettelegger for sosial omfordeling og ansvarlig for human og sosial kapital.


Spoler vi fort gjennom resten ser vi at 70 tallet førte med seg en markedsrenessanse som førte til Tatcherisme/Reganismesom igjen gikk åt skogen og vi fikk «the third way»med Blair og Clinton. Dette endte i en finanskrise og gjeldskrise i 2008 med ytterligere mer stat og reguleringer i etterkant (også her er det mye å si).

«Ååååå, kom til poenget da din elfenbenstårnsbefestede akademiker, si». Ja. Poenget er: Mens staten og markedet har utviklet seg til å bli hverandres sjekk, har lokalsamfunnets rolle mye godt forvitret rundt om i verden. Men historien har skapt ubalanse slik at staten ikke håndterer markedets tendens til å konsentrere makt. Og i mange land velger markedsaktører å påvirke staten for å skaffe seg monopolrettigheter, fremfor å skape nye og bedre måter å gjøre ting på. Samtidig har staten ikke evnet å etterleve de lovnader den har gitt gjennom alle gode år vi har hatt etter krigen (velferdslovnader), og forsøk på å fikse dette har skapt fallende legitimitet(se også denne).


Staten har fallende legitimitet som følge av brutte lovnader har ikke klart å gjøre markeder funksjonelle nok. Markedet fungerer ikke som tiltenkt fordi staten ikke har klart å følge opp, og fordi beslutninger i markedet i minkende grad kan modereres av normer (slik det gjorde i de gamle italienske byene vi begynte denne bloggposten med).


Og dette var poenget folkens.. Så kanskje må siste avsnitt leses på nytt

«OK, men hva skal vi gjøre med dette da din elitistiske teoripadde?». Heldigvis har Raja noen ideer. Altså, hovedpoenget hans er uansett at vi må styrke lokalsamfunnet. Og på mange måter har Norge fortsatt sterke lokalsamfunn selv om vi kanskje har sett mange av dem erodere i møte med sentralisering gjennom årene.

Uansett, Raja lanserer begrepet inkluderende lokalisme (inclusive localism) og han bruker den siste tredjedelen av boka på å forklare hva dette kan bety. I hovedsak handler det om å flytte makt til lokalsamfunnene. Men han har noen justeringer underveis. La meg oppsummere (mine litt nebbete kommentarer i kursiv):


  • Avgjørelser skal tas på lavest mulig nivå, men det må ikke gå på tvers av enkelte viktige nasjonale prinsipper - Ergo kan det kanskje være vanskelig i praksis

  • Lokalsamfunn må få stor råderett til å definere seg selv, men man bør ikke definere seg selv som ekskluderende - Det kan også bli vanskelig all den tid enkelte lokalsamfunn kan ønsker å være på en bestemt måte – f.eks rasister eller avle hunder for slakting

  • Lokalsamfunn må ta en større rolle som «leverandør» av velferdstjenester, men staten må ha det overordnede ansvaret slik at forskjellene ikke blir for store - Ergo egentlig ikke så mye ansvar på lokalsamfunnet likevel

  • Lokalsamfunnet skal bringe normer til beslutninger i markedet, men samtidig ikke legge seg for mye opp i markedet slik at det blir ineffektivt - Altså egentlig holde seg litt unna og la menn i dress ta beslutninger som de alltid har gjort


Så det skinner kanskje gjennom at jeg synes Raja er litt for enkel i sin analyse.

Det provoserer meg nok også litt at han nå har «oppdaget» sivilsamfunnet som drivkraft i samfunnet når både sosiologer, statsvitere, antropologer og andre har snakket om dette i århundrer. Faktisk er det noe veldig «Chicago» over hele tilnærmingen. Fra hans kontor i frimarkedsdoktrinens høyborg føles det nok radikalt å si at markedet trenger et normbidrag fra sivilsamfunnet og lokalsamfunnet. Og at staten har en rolle å spille. Men for andre økonomer utenfor Hyde Park og Ivy League har sivilsamfunn blitt skrevet om og drøftet i kontekst av sin rolle for samfunnet generelt og markedet spesielt i snart 100 år (Amartya Sen, Elinor Ostrom, Robert Reich, Daron Acemogluog Joseph Stiglitzfor å nevne noen).

Men viktigere enn min indignasjon, er at Raja er så selvmotsigende. Han ønsker desentralisert makt, men ønsker det likevel ikke. Han har således ingen klar beskrivelse av hvordan forholdet mellom stat, marked og lokalsamfunn skal utvikle seg. Han har noen fine handlingsregler (som beskrevet over), men de gir ikke tilstrekkelig innsikt. Og dette er nok noe man må se mer på.


For all kritikk til side – Raja har skrevet en veldig viktig bok som bør leses av flere. Gjennom å styrke lokalsamfunnet, mener Raja at vi kan klare å demme opp for populistiske grupperinger som for mange fremstår som eneste alternativ. Gjennom å flytte makt nærmere oss blir vi også ansvarlig for våre handlinger og beslutninger. Og gjennom å bringe normer inn i markedet får vi et marked som virker bedre for alle, ikke bare for de få.


Så det «praktiske»

(«Hvor praktisk kan en skillpaddeklatrer egentlig være?», sier du?)

Tenk hva dette har å si for lokalpolitikken. Raja bruker, utrolig nok, ingen eksempler fra Norge. India, Kina, Tyskland og USA er veldig ulike samfunn fra oss. Vi har sterke tradisjoner for sterke lokalsamfunn, og vi har holdt mye i hevd til tross for at staten har tatt stadig større del av oppgavene lokalsamfunnet tradisjonelt hadde. Og det er en balanse i dette, men her er noen ting som kanskje er forenelig med Rajas ideer i en Norsk kontekst (og jeg har jaggu slengt på et par eksempler på løsninger).


  1. Lokalsamfunnet bør ta større ansvar for å yte «tjenester» som i dag ligger til det offentlige. Dette gjelder f.eks deler av eldreomsorgen, helse og omsorg, kollektivtransport og grunnskoleutdanning. Begreper som «co-creation»kommer rullende over tungen, men kanskje mest «konkret» er visjonen om Kommune 3.0synes å være riktig retning å gå.

  2. Lokalsamfunnet bør sørge for at hele arbeidsstokken har relevante kapabiliteter til å kunne delta i arbeidsmarkedet (og markedet generelt). Og både markedet og staten må til gjengjeld ha tilgang på kunnskap for å kunne skape nye løsninger. Sentralt her ligger videregående utdanning, men særlig høyskole/universitet som til de grader har blitt et statlig anliggende. Kvalitetskrav fra sentrale hold er veldig bra, men lokale tilpasninger må være mye mer fleksibel. Lokale initiativ som DigInn ved Nord universitet er et eksempel på bevegelse i riktig retning også her.

Felles for både Kommune 3.0 og forsknings/undervisnings initativ som DigInn er at staten må tillate en betydelig lokal tilpasning. Det vil si å redusere sin egen innflytelse. Altså flytte makt. Dersom vi skal tenke at Raja har noe for seg, tror i hvert fall jeg at det er på tide.


Sånn. Nå var jeg ferdig!

38 views